Luften i Berlins jernsmykker
Mørkt metall, små åpninger og vekslende ledd gir berlinske jernsmykker deres særegne uttrykk. Tomrommene bærer mye av utformingen.
Åpningene i et halskjede kan være like karakteristiske som metallet. I berlinske jernsmykker gjør mørke krøller, små buer og sammenkoblede ornamenter mellomrommene skarpt synlige. Et halskjede kan oppta et betydelig område rundt halsen samtidig som mye av dette området forblir åpent. Det visuelle nærværet oppstår i forholdet mellom en fin avgrensning og bakgrunnen som sees gjennom den. Å betrakte disse smykkene som komposisjoner av negativt rom gjør den småskala konstruksjonen tydeligere.
Berlinsk jernhalskjede, muligens tysk, Berlin, omkring 1815. The Metropolitan Museum of Art. Gave fra Jacqueline Loewe Fowler, 2015. Offentlig eiendom (CC0). Samlingen · CC0 · Retningslinjer for bilder
Dette museumsfotografiet viser halskjedet fra omkring 1815 som omtales i artikkelen, med vekslende medaljonger med figurer og gjennombrutte ledd.
Metropolitan Museum of Arts berlinske jernhalskjede, datert til omkring 1815 og beskrevet som muligens tysk, Berlin, kombinerer jern, stål og patinert sølv. Museet omtaler bruken av polert stål sammen med jernarbeid som uvanlig og setter tidlig produksjon i Berlin i sammenheng med en sterk nyklassisistisk innflytelse. På fotografiet veksler innrammede, ovale motiver med mer åpne, krøllende enheter. Kontrasten skaper en tydelig rytme: innrammet bilde, åpent ledd, innrammet bilde. Hver type komponent får klarere form gjennom den ulike tettheten i delen ved siden av.
Dette halskjedet belønner også oppmerksomhet langs ytterkanten. Den ytre linjen løper ikke i en jevn, ubrutt kurve. Den stiger rundt en oval ramme, smalner ved en forbindelse og åpner seg i en forgrenet form. Sekvensen innfører en liten pause ved hver sammenføyning. På avstand smelter de sammenkoblede delene sammen til et sammenhengende halskjede; på nært hold gjenvinner de enkelte elementene sine selvstendige identiteter. Dette skiftet i målestokk er en av utformingens gleder og lar en detaljrik gjenstand beholde en overordnet orden.
En gjentatt enhet med et åpent sentrum
Et tysk halskjede fra omkring 1820-årene i Victoria and Albert Museum består av seksten ledd, der bladverk veksler med rosetter omgitt av gjennombrutte mønstre. Rosettene ligger på blankpolert stål, mens firpass avslutter bladverksleddene. Katalogen oppgir jern og stål og beskriver de fine komponentene som resultater av støping og montering. Konstruksjonen gjør den gjentatte enheten sentral i utformingen. Hvert ledd er en liten komposisjon, men formen må også forberede blikket på det neste.
De polerte flatene innfører en annen type kontrast. Et åpent område slipper bakgrunnen til; et område med stål bak reflekterer lys tilbake mot betrakteren. De kan se like ut på et lyst fotografi, men skaper ulike forhold til flaten omkring. Et synlig hull endrer seg med det som ligger bak, mens en reflekterende bakplate endrer seg med belysning og vinkel. Slik sett organiserer halskjedet både åpninger og høylys. Det mørke rammeverket holder disse forskjellige virkningene innenfor en sammenhengende visuell kontur.
I Musée Le Secq des Tournelles i Rouen veksler et berlinsk halskjede fra begynnelsen av 1800-tallet mellom lyrer og palmemotiver kronet med kløver. Tre anheng henger under et sentralt firpass, og museet identifiserer kors over anhengene. Her strekker midten seg lenger ned enn sidene. Gjentakelsen leder mot et avbrudd, slik at halskjedet kan etablere et fokuspunkt uten å skifte materiale. De åpne lyrene er særlig lærerike: den gjenkjennelige formen avhenger av noen få omsluttende linjer, så tomrommet bidrar aktivt til å beskrive ornamentet.
Bak den mørke overflaten
Berlinsk jern bar også betydninger utover geometrien. V&A forbinder smykkene med sorg og med prøyssisk patriotisme under krigene mot Napoleon i 1813–15, da gullsmykker ble byttet mot jern. Museet beskriver den økende bruken av gotiske motiver etter 1815, blant annet trepass, firpass og spissbuer. Denne sammenhengen hjelper oss å forstå hvorfor det samme mørke materialet kunne gi rom for flere lesninger. Den fastslår ikke hensikten bak hvert bevart halskjede, og fargen alene kan ikke identifisere anledningen da en bestemt eier bar det.
Den mest nyttige lærdommen om formgivning er presis snarere enn vidtfavnende. Mørkt metall fremhever tynne konturer; gjennombrutte mønstre lar en gjenstand bre seg uten å fylle hele området den opptar; vekslende moduler skaper rytme; et tettere eller lengre midtelement omdirigerer oppmerksomheten. Smykkene i New York, London og Rouen viser disse mulighetene i forskjellige sammensetninger. Utseendet oppstår gjennom samspillet mellom faste deler og mellomrom. Følg åpningene i stedet for metallet et øyeblikk, og halskjedet begynner å ligne en nøye tegnet grense rundt luft, der hver forbindelse avgjør hva den neste åpningen kan bli.
Kommentarer