Klaffen som fullfører boken
På bevarte islamske bokbind viser en spiss forlengelse boken som et bevegelig omslag, utformet rundt den ubeskyttede kanten av bladene.
Når et bokbind fra 1400-tallet i Cleveland Museum of Art legges åpent, strekker det seg utover det velkjente paret av rektangulære permer. I den ene enden leder et smalt felt til en avsmalnende klaff. Rundt et lukket manuskript brettes det smale feltet over den åpne bladkanten, mens klaffen fortsetter inn under forpermen. Formen tar høyde for bokens tykkelse.
Cleveland daterer dette koranbindet til 1460–1500 og knytter det til det osmanske Istanbul. Skinn dekker permer av sammenlimt papir; katalogen oppgir preging og blå maling utvendig, med gjennombrutt skinn over farget papir innvendig. Museet forklarer at klaffen beskytter bladkanten. Omslaget måtte åpnes for lesing og deretter gjenvinne formen rundt teksten.
Et omslag med en bevegelig kant
Dekoren følger denne oppbygningen. De ytre permene bærer koraninnskrifter, flettemønstre og sentrale medaljonger; den spisse forlengelsen får sitt eget avgrensede mønster. Store felt, en smal stripe og en avsmalnende avslutning gjør brettene forståelige. Ornamentet forbinder flater av ulik størrelse uten å skjule forskjellene i proporsjoner.
Et langt mindre bokbind i Metropolitan Museum of Art tydeliggjør dette beskyttende systemet gjennom noe som mangler. Det ble laget i Egypt eller Syria i første halvdel av 1300-tallet og er bevart uten klaffen som en gang beskyttet manuskriptets forkant. Det stemplede og forgylte skinnet har fremdeles et intrikat geometrisk mønster i blindpreg på begge permene. Den tapte forlengelsen etterlater en gjenstand som er visuelt hel nok til å belønne nærstudier, men strukturelt ufullstendig.
Midt i mønsteret danner overlappende sekskanter og åttetakkede stjerner et flettverk. Met plasserer dette innenfor et mamelukkisk dekorativt formspråk som også finnes i trearbeid og steinmosaikk. Sammenligningen er nyttig når vi ser på hvordan overflaten organiseres. Å kalle bindet et lite stykke arkitektur er en tolkning av den omsluttende formen, ikke et bevis på at håndverkeren kopierte en bygning. De bevarte sidene og den manglende lukkingen gjør ganske enkelt handlingen å huse et manuskript uvanlig tydelig.
Én perm fra et mamelukkisk bokbind, Egypt eller Syria, første halvdel av 1300-tallet. Den sammenflettede geometrien er bevart, men bindet har mistet den beskyttende klaffen.
Hva et fragment bevarer
En annen gjenstand i Met bevarer delen det mindre bindet har mistet. Den er katalogført som en bokbindsklaff, stammer fra 1300-tallet, tilskrives Egypt og er laget av skinn, silke og gull. Med en høyde på trettiseks centimeter er den betydelig også alene. Museet beskriver hvordan omslagsklaffen går fra bakpermen, rundt bladene og inn under forpermen. Et fragment kan dermed bevare spor av en handling etter at boken som ga handlingen mening, har forsvunnet.
Klaff fra et bokbind, tilskrevet Egypt, 1300-tallet. Utskåret og preget skinn, silke og gull bevarer den spisse konturen til en omslagsklaff.
Denne bevegelsen endrer hvordan delen bør forestilles. Et bilde av en løs klaff retter oppmerksomheten mot silhuetten og den dekorerte flaten. Den opprinnelige plasseringen ber betrakteren forestille seg vending, overlapping og skjuling. En del av bindets utforming blir mindre synlig når boken lukkes. Gjenstanden er organisert rundt leserens skiftende tilgang, med forskjellige flater tilgjengelige før, under og etter bruk.
Den tekstilkledde siden av den samme klaffen fra 1300-tallet, der slitasje avdekker den lagdelte oppbygningen.
Et bokbind i Aga Khan Museum gir en senere sammenligning, der permer, klaff og innvendige bekledninger fortsatt kan vurderes samlet. Museet plasserer det i Tyrkia, muligens på slutten av 1500-tallet, og oppgir skinn, papp og gull som materialer. Den ytre dekoren er organisert rundt en medaljong, tilhørende hengende motiver og hjørneornamenter, en komposisjon museet følger gjennom en lang osmansk bokbindingstradisjon. De gjentatte motivene gjør de rektangulære permene og den mindre klaffen til tydelige deler av ett omslag.
Sammenhengende flater
Museets fotografier viser bindet både utbrettet og med klaffen foldet over permen. Dette er to lesninger av samme gjenstand. Flatt ligner det en rekke sammenkoblede paneler; sammenbrettet blir det en overlappende pakke. De slitte leddene bryter også inntrykket av en urørt, dekorert hud. De trekker oppmerksomheten tilbake til steder som måtte bøyes, selv når flatene rundt var rikt bearbeidet.
Ingen av disse bevarte omslagene bør behandles som en fullstendig modell for all islamsk bokbinding. Dateringer, materialer og bevaringstilstander varierer. Sammen lar de oss likevel følge én beskjeden del på nært hold. Omslagsklaffen forlenger beskyttelsen rundt en sårbar kant, og viker deretter til side når teksten trengs. For å forstå bindet må vi se forbi den sentrale medaljongen og følge ytterkanten. Mye av bokens formgivning skjer ved dens ytre grense.
Kilder
Bildekreditering og lisenser
Bilde: The Metropolitan Museum of Art, New York. Rogers Fund, 1933, 33.14. CC0. Kilde: https://www.metmuseum.org/art/collection/search/448906 Lisens: https://creativecommons.org/publicdomain/zero/1.0/ Originalfotografiet er gjengitt uten endringer.
Bilde: The Metropolitan Museum of Art, New York. Gift of Dr. Maurice S. Dimand, in honor of Dr. Richard Ettinghausen, 1970, 1970.62. CC0. Kilde: https://www.metmuseum.org/art/collection/search/452085 Lisens: https://creativecommons.org/publicdomain/zero/1.0/ Originalfotografiet er gjengitt uten endringer.
Bilde: The Metropolitan Museum of Art, New York. Gift of Dr. Maurice S. Dimand, in honor of Dr. Richard Ettinghausen, 1970, 1970.62. CC0. Kilde: https://www.metmuseum.org/art/collection/search/452085 Lisens: https://creativecommons.org/publicdomain/zero/1.0/ Originalfotografiet er gjengitt uten endringer.
Kommentarer