Egyptisk fajanse og utformingen av lysstyrke
Fra Djosers veggfliser til flodhesten William brukte egyptisk fajanse fremstilt farge til å forene materiale, bilde og form.
Den blå flodhesten som kalles William, gjør sin egen kropp til et landskap. Lotusplanter brer seg over de avrundede sidene og plasserer dyret i myrområdene der det levde. The Metropolitan Museum of Art daterer figuren til omkring 1961–1878 f.Kr. og forklarer blomstene som symboler på gjenfødelse. Sett gjennom et designperspektiv ligger det bemerkelsesverdige i fortettingen: dyr, leveområde og håpet om fornyelse fyller den samme lille overflaten.
Flodhest (William), ca. 1961–1878 f.Kr. Tre bein er restaurert. The Metropolitan Museum of Art, gave fra Edward S. Harkness, 1917. Public Domain / CC0. Samling · CC0 · Retningslinjer for bilder
Ti fotograferte fajanseobjekter i samlingen til The Metropolitan Museum of Art viser ulike perioder, former og bruksområder. Museets dateringer og dokumenterte restaureringer er beholdt i bildetekstene.
Egyptisk fajanse ga denne overflaten et spesielt nærvær. Keramikken var basert på silika i stedet for en vanlig leirmasse og kombinerte kvarts med alkaliske salter, kalk og fargestoffer. Kobber ga den karakteristiske turkisblå fargen. Den porøse kjernen og det glassaktige ytre reagerte ulikt på lys. Under den gjennomskinnelige glasuren spredte uregelmessige kvartspartikler lyset og skapte en følelse av dybde. Fargen var derfor avhengig av forholdet mellom lagene. Å kalle den et enkelt blått belegg overser materialkonstruksjonen som skapte effekten. Massen var vanskelig å forme: den kunne sige under bearbeiding, sprekke ved bøying og hadde problemer med å bære sin egen vekt. Motstanden gjør variasjonen av bevarte former enda mer imponerende. Et ønsket uttrykk måtte forhandles frem med et materiale som hadde krevende arbeidsegenskaper.
Jerboa-figur, ca. 1850–1640 f.Kr. Fotografiet viser to figurer; samlingsnummer 26.7.899 identifiserer bare jerboaen. The Metropolitan Museum of Art, innkjøp med gave fra Edward S. Harkness, 1926. Public Domain / CC0. Samling · CC0 · Retningslinjer for bilder
Bes-amulet, ca. 1080–721 f.Kr. Sammenligning med en senere form. The Metropolitan Museum of Art, innkjøp med gave fra Edward S. Harkness, 1926. Public Domain / CC0. Samling · CC0 · Retningslinjer for bilder
En overflate som ble til før brenningen
Denne konstruksjonen begynte før brenningen i ovnen. Ved efflorescensmetoden vandret bestanddeler i den våte massen ut mot overflaten mens den tørket, og brenningen omdannet det ytterste laget til glasur. Andre metoder innebar å begrave gjenstanden i glasurpulver eller påføre glasuren direkte. I alle tilfeller var det ferdige ytre avhengig av beslutninger tatt mens gjenstanden ennå var uferdig. Overflaten kan leses som et spor av hvordan håndverkeren organiserte forvandlingen av materialet, selv når glansen først skjuler dette arbeidet.
Innleggsarbeid som viser en falk med utbredte vinger, 300-tallet f.Kr. Senere materialsammenligning; glasurmetoden er ikke bekreftet. The Metropolitan Museum of Art, innkjøp med gave fra Edward S. Harkness, 1926. Public Domain / CC0. Samling · CC0 · Retningslinjer for bilder
William viser også hvor forsiktig slike spor må tolkes. Konservatorene ved Met fant tegn som er forenlige med mer enn én glasurmetode, og lot muligheten for en kombinasjon stå åpen. Røntgenundersøkelser avdekket et tett lag under glasuren, sannsynligvis laget av finere og hvitere kvarts og antakelig ment å påvirke de optiske egenskapene. De dokumenterte også moderne restaurering. Disse forbeholdene er viktige. En vakker bevart overflate gir ikke et uavbrutt innblikk i verken en gammel oppskrift eller gjenstandens opprinnelige tilstand.
Flodhest, ca. 1850–1640 f.Kr. En annen flodhest enn William; glasuren er blitt misfarget. The Metropolitan Museum of Art, Rogers Fund, 1915. Public Domain / CC0. Samling · CC0 · Retningslinjer for bilder
Fra veggen til kroppen
I arkitektonisk målestokk løste fajanse et annet designproblem. Fliser fra Djosers gravkamre, datert til omkring 2630–2611 f.Kr., ble plassert mellom kalksteinsfremspring under trinnpyramiden og i den sørlige graven. Ordningen etterlignet sivmattene i kongens palass. Her ble en kjent og relativt sårbar innhegning oversatt til et varig gravmiljø. Gjentakelsen gir de små enhetene styrke: øyet oppfatter en sammenhengende veggflate, mens de enkelte flisene beholder rytmen av fuger og avrundede kanter. Materialet gjorde det mulig å forestille seg et husket interiør i en annen verden.
Veggfliser fra gravkamrene til kong Djoser, ca. 2630–2611 f.Kr. The Metropolitan Museum of Art, Rogers Fund, ved bytte, 1948. Public Domain / CC0. Samling · CC0 · Retningslinjer for bilder
Wahs brede krage fører forholdet mellom del og helhet tilbake til kroppen. Den ble laget omkring 1981–1975 f.Kr. og bruker perler med gradvis kortere lengde for å forme buen; mye av den opprinnelige treingen er bevart. Kragen var del av Wahs gravsmykker og ble funnet blant bandasjene rundt mumien hans. Geometrien gir en nyttig leksjon i sammenføyning. Et bredt, buet felt oppstår fra små komponenter med lengder tilpasset plasseringen. Den samlede konturen dannes gjennom delenes rekkefølge, og det lysende materialet gir dem en felles visuell identitet.
Wahs brede krage, ca. 1981–1975 f.Kr. The Metropolitan Museum of Art, Rogers Fund og gave fra Edward S. Harkness, 1940. Public Domain / CC0. Samling · CC0 · Retningslinjer for bilder
Shabti av Seti I, ca. 1299–1290 f.Kr. Senere gravsammenligning, adskilt fra Wahs gravutstyr. The Metropolitan Museum of Art, innkjøp med gave fra Edward S. Harkness, 1926. Public Domain / CC0. Samling · CC0 · Retningslinjer for bilder
Et materiale med ulike oppgaver
Et senere lotusformet beger, datert til omkring 945–664 f.Kr., organiserer overflaten som en verden i lag. Met knytter blomsterformen og relieffscenene til skapelse, kongelig fødsel og fornyelse i forbindelse med Nilens oversvømmelser. Fisk, siv, papyrus, mennesker og dyr befolker dekoren. Som visuelt argument forener begeret silhuett og bilde: den blomsterlignende formen rommer en myr i miniatyr. Å følge relieffet rundt skålen krever en annen oppmerksomhet enn kragens umiddelbare bue eller flisveggens gjentatte rytme.
Lotusformet beger, ca. 945–664 f.Kr. The Metropolitan Museum of Art, innkjøp med gave fra Edward S. Harkness, 1926. Public Domain / CC0. Samling · CC0 · Retningslinjer for bilder
Krokodilleamulet, 305–246 f.Kr. Senere sammenligning med en dyreform, forskjellig fra begeret. The Metropolitan Museum of Art, gave fra Norbert Schimmel Trust, 1989. Public Domain / CC0. Samling · CC0 · Retningslinjer for bilder
Gjenstandene stammer fra svært forskjellige perioder og hadde ulik bruk; å gruppere dem etter materiale må ikke viske ut forskjellene. Sammenligningen viser hvor mange designoppgaver en overflate kan utføre. Den kan etablere et miljø, samordne separate deler eller gjøre et volum om til et bilde. Egyptisk fajanse synliggjør særlig forbindelsen mellom disse virkningene og stoffet under dem. Glansen ble skapt og deretter satt i arbeid innenfor bestemte gjenstander og trosforestillinger. Å se nøye innebærer å forstå begge prestasjonene: den tekniske konstruksjonen av et uttrykk og valgene som ga uttrykket en oppgave.
Gjenstandene i detalj
Ti fotograferte fajanseobjekter i samlingen til The Metropolitan Museum of Art viser ulike perioder, former og bruksområder. Museets dateringer og registrerte restaureringer er bevart i bildetekstene.
1. Flodhest (William), ca. 1961–1878 f.Kr. Fajanse med malt lotusdekor. Tre bein er restaurert. The Metropolitan Museum of Art, gave fra Edward S. Harkness, 1917 (17.9.1). Bilde: The Metropolitan Museum of Art, CC0. CC0-lisens.
2. Veggfliser fra gravkamrene til kong Djoser, ca. 2630–2611 f.Kr. Fajanse. The Metropolitan Museum of Art, Rogers Fund, ved bytte, 1948 (48.160.1). Bilde: The Metropolitan Museum of Art, CC0. CC0-lisens.
3. Wahs brede krage, ca. 1981–1975 f.Kr. Fajanse og lintråd. The Metropolitan Museum of Art, Rogers Fund og gave fra Edward S. Harkness, 1940 (40.3.2). Bilde: The Metropolitan Museum of Art, CC0. CC0-lisens.
4. Lotusformet beger, ca. 945–664 f.Kr. Fajanse. The Metropolitan Museum of Art, innkjøp med gave fra Edward S. Harkness, 1926 (26.7.971). Bilde: The Metropolitan Museum of Art, CC0. CC0-lisens.
5. Innleggsarbeid som viser en falk med utbredte vinger, 300-tallet f.Kr. Fajanse. The Metropolitan Museum of Art, innkjøp med gave fra Edward S. Harkness, 1926 (26.7.991). Bilde: The Metropolitan Museum of Art, CC0. CC0-lisens.
6. Bes-amulet, ca. 1080–721 f.Kr. Fajanse. The Metropolitan Museum of Art, innkjøp med gave fra Edward S. Harkness, 1926 (26.7.878). Bilde: The Metropolitan Museum of Art, CC0. CC0-lisens.
7. Jerboa-figur, ca. 1850–1640 f.Kr. Hovedfotografiet i samlingen viser to figurer; den katalogiserte gjenstanden har samlingsnummer 26.7.899. The Metropolitan Museum of Art, innkjøp med gave fra Edward S. Harkness, 1926 (26.7.899). Bilde: The Metropolitan Museum of Art, CC0. CC0-lisens.
8. Krokodilleamulet, 305–246 f.Kr. Fajanse. The Metropolitan Museum of Art, gave fra Norbert Schimmel Trust, 1989 (1989.281.96). Bilde: The Metropolitan Museum of Art, CC0. CC0-lisens.
9. Shabti av Seti I, ca. 1299–1290 f.Kr. Fajanse og maling. The Metropolitan Museum of Art, innkjøp med gave fra Edward S. Harkness, 1926 (26.7.919). Bilde: The Metropolitan Museum of Art, CC0. CC0-lisens.
10. Flodhest, ca. 1850–1640 f.Kr. Museet opplyser at fajanseglasuren er blitt misfarget over tid. The Metropolitan Museum of Art, Rogers Fund, 1915 (15.3.199). Bilde: The Metropolitan Museum of Art, CC0. CC0-lisens.
Kommentarer